ufrivillig? utilgivelig?

Det er det som føles mest vanskelig. At jeg husker. Ikke i minste detalj og ikke så mye hva vi snakket om før det skjedde, en snakker om så mye over et par øl etter midnatt. Men jeg husker hvordan jeg skapte avstand; både ved å fortelle om deg og ved å ikke ta på han. Det er det som får meg til å lure på om det er noe galt med måten jeg smiler på. For jeg vet at jeg smilte til han, like mye som jeg alltid gjør, men ikke på den måten som jeg smiler til deg, taus og fylt til randen av omsorgen du viser. Og det hender at jeg tenker etterpå at kanskje det er en dårlig idé å prate så mye. For sett at han valgte ut bare brokker av samtalen, de som fikk han til å tro at det han gjorde var greit? Jeg vet at jeg gjorde han oppmerksom på at første gangen vi pratet sammen så prøvde han å sjekke meg opp på et ganske så lite tiltalende vis i min bok. Han spurte rett og slett om vi skulle dra til han eller meg og hvordan jeg kunne si nei til han når jeg ikke hadde sett den flotte kroppen hans enda? Han visste også da at det ikke var han jeg skulle hjem med. Tre sitteplasser lengre ned satt ”jegeren” som knapt hadde ord for å utrykke begjæret sitt for meg men nok handlekraft til å få meg til å innse at jeg var hans foretrukne. Han visste at det ikke var ”jegeren” jeg ville være med uansett. Som den eneste der. Alle passet seg for han tre seter lengre ned og lot meg være. ”Jegeren” hadde mistet meg for lengst med sine ubetenksomme betraktninger om kvinner generelt og meg spesielt. Allerede da var det deg, jeg visste det og han jeg satt med visste det. Han som reklamerte så bramfritt for kroppen sin og en uke etterpå benektet det. Mente at han hadde da ikke så mye å skryte på seg. Men han ville ikke takket nei. Ikke til meg. Det var eneste gangen jeg tok på han, klappet han vennskapelig på magen og smilte. Kanskje det ikke er mulig for en kvinne med et varmt smil å klappe en mann på magen uten å bli misforstått? Én gang?

I ettertid har jeg forsøkt å finne ut hvor svakheten min kom fra. Uken før hadde jeg sloss med nebb og klør for å komme meg ut av ”jegerens” sterke armer, vridd hodet bort når han tvang tunga inn i munnen min, brukt tårene for å avskrekke han og gjøre han hjelpeløs og til slutt smekket døra gråtende igjen bak meg og gått fordi jeg innså at jeg var byttet og han kom til å ta det han ville uten min tillatelse. Så jeg vet at jeg kan om jeg må. Det gjør at jeg stiller spørsmålstegn ved det som skjedde senere, med han. ”Jegeren” hadde gjentatte ganger sagt at jeg kunne legge meg ned og sove, han skulle ikke røre meg og hver gang jeg la meg ned tok de sterke armene tak i meg og dro meg kraftfullt inntil den sterke, varme kroppen som jeg inntil nylig hadde satt pris på, den rå lysten og den ordløse fysiske utvekslingen mellom oss av svette, sæd og den tilsynelatende uendelige våtheten min. Men jeg kjempet meg fri. Fordi jeg visste at du ville være så mye mer og gi så mye mer. Så jeg skjønner ikke hvorfor jeg en uke etterpå bare ble apatisk, lå helt stille og lot ting skje. Uka som ledet opp mot hendelsen var annerledes. Du var ikke der; du var viklet inn i familietragedier. Du sørget. Og når du ikke sørget tvilte du. Tvilte på om jeg kunne være nok for deg. For hver gang jeg snakket med deg ble stemmen din mer og mer alvorlig. Jeg kunne høre at motstanden i deg mot oss var umulig å overstige, akkurat da. Så jeg ga deg tid. Tid til å overvinne frykten. Mens du tvilte slukte vannet siste rest av en jeg alltid har med meg. Den dagen han bare ignorerte alt jeg sa og alle grensene jeg satte opp var det begravelse. Jeg kunne ikke være der, følte meg sliten og med masse jeg skulle sagt til de som var der. Om hvor viktig de små fasettene av livene våre som hadde møttes var. Konserten tidligere på kvelden hadde bare gjort melankolien sterkere. Savnet etter deg ble uutholdelig men også innlevelsen i sorgen du delte med din familie. Fjernt fra meg.

Jeg ville bare bort fra de jeg var sammen med. Være meg selv, alene. Slippe å snakke om deg som jeg så inderlig ville ha men ikke visste om jeg kunne få. Så jeg gikk inn på stedet hvor jeg møtte han første gang men også deg for å gå på toalettet. En tekstmelding tikket inn og jeg skjønte at han var der. Om jeg hadde det bra? Ute i det dunkle lokalet så jeg han og gikk bort. Om jeg ville ha en øl? Jo da, heller det enn å gå hjem og kjenne på savnet og tomheten som dagen hadde etterlatt. Etter deg, etter han som aldri kommer tilbake og som minte meg om alt jeg er og kommer fra. Så vi delte et par øl. Snakket om løst og fast. Men jeg var hele tiden klar på at jeg ikke ville at han skulle bruke tid på å sjekke meg opp. For når jeg bestemte meg for å være med deg så var det en avgjørelse som hadde konsekvenser. Umerkelig begynte jeg å sette opp små stengsler; fjerne armer som ble lagt om livet mitt, unngå å danse for tett, ikke oppmuntre til å møtes en annen gang. Men jeg smilte fortsatt og pratet når sjansen bød seg. Kanskje det var det, at jeg pratet med hvem som helst? At jeg ikke er flink til å skille ufarlig flørt fra farlig? Skille mennesker uten skjulte intensjoner fra de med? Så når han sa at han skulle opp tidlig og ikke trodde han klarte å komme seg opp fordi vi hadde tatt en øl for mye så sa jeg ikke noe. Når han spurte om jeg kunne vekke han så sa jeg tvilende ja. Når han spurte om jeg ble med like opp i gata til han så sa jeg ja. Jeg vet at jeg påpekte at jeg ikke var med på noe. At jeg måtte sove og vi skulle komme oss opp og på jobb. Greit sa han. Han holdt meg ikke i hånda som du noen ganger gjør. Han pratet om ting jeg ikke husker, ubetydelige og ufarlige mens vi gikk.

Han låser opp og vi går inn. Sier vi kan ligge inne i senga sammen. Jeg er utmattet og sliten og sier greit. Først legger jeg meg på sofaen i stua. Han ber meg komme i senga, den er bredere og med god plass til to. Jeg beholder undertøy og den sorte underkjolen på. Vi stiller mobilene. Et par-tre timers søvn så må vi være klare. Han sier at hvis jeg skal ligge i senga med han må jeg kle av meg. Jeg ligger med ryggen til og sier at det vet han inderlig godt er uaktuelt og bare tull. At jeg har sagt hvordan det skal være. Han ler. Fem minutter etterpå har han raskt og smidig kommet seg oppå meg, han kler kyndig av meg. Jeg ber han la være. Jeg prøver svakt og ubehjelpelig å dytte han bort men klarer ikke å rikke han. Jeg er fremdeles overbevist om at det skal holde at jeg ber han la være, slutte. Han trenger inn i meg, hardt, mens jeg ser bort. Jeg ber han gjentatte ganger om å slutte. Spør hvorfor han ikke beskytter seg, meg, bruker kondom. Han smiler og nekter å garantere for at han ikke kommer i meg. Kanskje det illustrerte for han at jeg aksepterte penetreringen men ikke den manglende viljen til å beskytte seg? Jeg har tenkt tanken. Jeg gråter stille mens han uten blygsel eller nevneverdig samvittighetskval sier at jeg har nydelige bryster. At han ikke har sett det før. Jeg vet at jeg svarer. At jeg ikke har noe behov for å vise hva jeg har. Kanskje det skjedde fordi jeg til tross for at jeg ikke ville være der valgte å gå inn i en samtale? Mens han med bestemte hender og en styrke jeg ikke klarer å måle meg opp mot holder meg fast mens han rytmisk og kynisk tar det som bare er ditt, kjære. Bare ditt. Jeg legger merke til at han har en vakker, muskuløs kropp; velformet og vet at om jeg ikke hadde hattt deg så kankskje jeg ville falt for det at han lyttet, smilte og var umerkelig diskret i hva han ville mens alle flugte med for så å overfalle bytte bak lukkede dører når natta går mot dag, at jeg ville likt den bestemte energien hans. Og tenker at bare for å ha hatt de tankene i hodet så må jeg ta ansvar; se at det som hendte delvis skyldtes meg selv. Eller må jeg? Han ser tårene og uten å slippe meg løs stryker han meg over kinnet og sier han vet at jeg skulle ønske at det var en annen med meg nå. Jeg ser han i øynene uten at det gjør nevneverdig inntrykk. Ber han nok en gang om å slutte. Han fortsetter til det går for han mens jeg ynker meg og sier at det gjør vondt, at han er for stor og at han kommer til å skade meg. Det skal gjøre litt vondt sier han. Han ruller seg av meg, en eneste gang tar jeg på det erigerte lemmet hans, kjenner at det er gode grunner til at dette gjorde vondt, på alle de måtene noe kan gjøre vondt på. Jeg burde ikke gjort det. Det ble nok en del av det han insisterte på var normal kommunikasjon. Han spør om ”jegeren”, jeg sier at jeg kan ikke være med en mann som ikke orker at jeg har mye å si. Han smiler og sier at han liker å høre på meg prate. Han har ikke hørt noe av det jeg har sagt den siste timen, kanskje ikke i det hele tatt? At jeg ikke er hans og at han ikke bare kan ta. Men jeg hadde ikke den fysiske styrken til å vise at jeg mente det. Jeg sovner utmattet og våkner av at telefonen hans ringer og før jeg vet ordet av det er han inni meg. Igjen. Søvnen har tatt meg enda lengre ned, jeg vil bare bort og lukker øynene og klarer å dytte han bort i det det går for han. Jeg kler stille på meg mens han dusjer. Sitter i sofaen og venter når han kommer ut. Han sier jeg kunne sovet litt til, kunne lånt nøkler så kunne vi møttes etterpå. Jeg sier ingenting og følger han ut døra. Kanskje jeg burde gått mens han dusjet, vist mitt sinne og min skuffelse? Som jeg i ettertid vet er mest rettet mot meg selv. Til tross for at jeg har sjekket ut virkelighetsoppfatningen min med andre. Jeg sa nei. Virkelig.

Han gir meg en god pekepinn mot det mest riktige svaret selv når jeg møter på han tilfeldig en uke etterpå. Det første han sier er unnskyld. Jeg er usikker på for hva. For at han ikke klarte å lytte til meg? Jeg håper det. Jeg kjenner ingenting når jeg ser han. Ikke sinne, ikke redsel. Fordi jeg har gått gjennom alt jeg husker og funnet ut at jeg har meg selv å skylde. Fordi det ville vært for ille om jeg skulle måtte innse at mitt ve og vel ligger i andres hender enn mine egne? For jeg har tenkt den tanken også. At jeg ikke kjempet i mot fysisk fordi det ville vist med all tydelighet at jeg var fysisk underlegen, jeg var redd for at han selv da ville ta det han ville ha. Det ville vært mye tyngre å bære. I stedet brukte jeg min mentale styrke, holdt en viss dialog i gang og tok alt det ansvaret jeg maktet å ta. Jeg valgte å kalle det ufrivillig men vet at den gråsonen han og jeg befant oss i heller mer mot svart enn hvitt. At ansvaret jeg har tatt på meg er for stort. Hver dag lurer jeg på hvordan jeg skal forsvare og forklare eventuelle konsekvenser av det som skjedde for deg. For det var en ting som ikke skulle skje eller kunne få skje. Det vil være for mye for deg, den tvilen som du har slitt med ville blitt til visshet om at du må komme deg vekk. Fra meg. Jeg som akkurat har funnet deg, du som begynner å finne fram til meg. Finnes det noen fasit? Eller er det meste bare ønsketenking fjernt fra det livet jeg velger å leve og hvordan jeg velger å integrere det vonde som skjer med meg? Jeg er hel. Han kan ikke endre på det. Men jeg vil at du skal bli værende og gjøre den følelsen av helhet enda mer tydelig. Men fundamentet blir aldri så støtt som jeg skulle ønske. Tilgi meg. Tilgi han.

bestått

Dagene har vært fylt med kaotiske følelser, anger, redsel, kramper, kvalme og en ekkel følelse av å være på tur å gå i oppløsning, bli spist av små ekle marker, smålige marker fylt av fordommer og sinne. Sinne mot meg og den jeg er og det jeg gjør. Det røde heftet, tynt og delvis meningsfullt ligger i den svarte posen hele tiden. Jeg vet at den må opp i lyset men livet tillater ikke det. Dagen før ligger jeg sammenkrøket i en rosa sofa på et fellesareal og sover på de røde permene. Tenker at dette går aldri bra. Endelig skal jeg klare å bevise hvor dårlig det kan gå.

Ett minutt før jeg skal inn står hun der og lurer på om jeg ikke skal komme. Jeg ler høyt og lurer på om klokka mi er feil. Neida, bare kom. De smiler velvillig, byr på vann og lurer på om jeg trenger noe å notere på. Jeg har egen blokk men bruker den ikke. De er nysgjerrige og lar meg snakke, forklare, vise med hender, et engasjert ansikt og klar stemme at dette er mitt område. Jeg kan der de bare har vage antagelser. At de vet så lite gir meg poeng, poeng jeg ikke nødvendigvis skjønner at jeg skal ha eller fortjener. Vi ler og de er kritiske, jeg innrømmer min manglende vilje til å formulere skriftlig men forsøker å gjøre det muntlig for dem. Det er dette de tror jeg bør skrive ned; alt som ikke har kommet helt riktig ut, men de innser at jeg kjenner svakhetene like godt som styrkene. Blokken forblir hvit og plutselig er tiden oppbrukt. Utenfor smiler han som har vist meg veien. Vi ler, snakker ferie og unger og så er jeg inne igjen i det varme rommet og en lummer himmel henger lavt over de grønne plenen utenfor det store vinduet. De har vurdert meg og sier at om jeg hadde skrevet det jeg sa så hadde dette vært meget bra. Jeg blir liggende en hårsbredd fra "en meget god prestasjon" som det heter. Jeg spør en gang for sikkerhets skyld, det var det du sa? Det var det hun sa.

Jeg går gjennom parken og kjenner for første gang på lenge at jeg, jeg er stolt av meg selv. Jeg gjennomførte, og jeg gjennomførte på en god måte. Til tross for at livet var grådig og tok vilje og fokus vekk fra å prestere. Og som alltid når en er på riktig side av anstrengelsen så tenker jeg når tilfredsheten har gått over; dette var ikke vanskelig nok. Jeg har internalisert og akseptert stresset og presset. Nå er det blitt en del av livet, historien om meg. Hva kommer nå?

jeg tror

Du forteller ting. Sakte men sikkert suger jeg de til meg og for hver gang det dukker opp noe som ikke passer overens med de andre bitene så kommer tvilen fram. Gnager seg vei. Hver lille inkonsistente bit gir meg gåsehud og jeg skjelver i myke sommernetter, alene. Ligger og klamrer meg til den hvite dyna og lurer på om alt jeg tror på og alt jeg vil skal komme bare er en illusjon, et fata morgang i mitt hode.

Hver gang det kjennes ut som avstanden blir for stor krymper hjertet mitt og forsvinner i brystkassen, fortapt. Når nærheten igjen er gjenopprettet vet jeg hva det vil si å tro. Jeg som ikke tror på noe. Ikke en gang meg selv til tider. Jeg tror på øynene dine som uten ord støtter opp hvert eneste slitne fiber i kroppen min. Hendene dine som mykt rusker meg i håret og ordene som pakker meg omsorgsfullt inn; uansett hva jeg sier, gjør eller føler så finner de meg. Akkurat når jeg trenger det mest. Ikke før og ikke for sent, så langt aldri for sent. Mulige meningsløse fornemmelser og sammentreff blir meningsbærende virkelighet.

Jeg tror dette er livet og at jeg kommer til å blø, søtt og varmt, mykt og samtidig voldsomt; våkne for så å visne, igjen og igjen. Uke etter uke, år etter år. Alene, sammen, med deg. Eller kanskje ikke? Jeg tror.

valg

Kanskje er det fordi jeg vet at noe har skjedd at jeg svelger den store pillen dagen etterpå? Ikke skjønner jeg hvorfor det skjedde, hva som fikk deg til å ikke tenke, bare gi, alt det du hadde. Heller skjønner jeg ikke min manglende reaksjon. Jeg husker bare den myke følelsen av å nesten være hinsides alt uten å helt klare å komme dit fordi da ville jeg mistet deg noen få sekunder. Det generøse blikket ditt, omsorgen i det. Munnen din som så mykt visker ut strengheten i ansiktet ditt, den som angivelig skal være der men som jeg ikke klarer å se. Alt jeg kan huske er de innstendige hendene dine som holder mine, ordene dine, tårene som noen ganger kommer og blikket ditt som konstant hviler på meg bak nedslåtte øyelokk. Ansiktet ditt som gjennomgår en total forandring når vår velvilje, våre myke, varme kropper møtes.

Kroppen min dras inn i en tåkeheim, søvnene forstyrres og jeg driver hvileløst. Du er der ute, ett eller annet sted og jeg strekker ut ivrige armer, prøver å dra deg inntil meg. Jeg kjenner hvordan skamrødmen brer seg jo større biter jeg får tak i. Du smiler og jeg skjuler som best jeg kan det jeg føler er grådighet av en annen verden, skjuler redselen for å ikke klare og holde deg fast, smiler og lar alt jeg rommer av godhet få ligge utenpå sånn at du skal kjenne varmen og trekke nærmere. Med tilfredshet ser jeg at du finner den runde magen min, varmer deg, smiler; drømmende.

Kvalmen finner seg til rette. Kveler all matlyst og det er kun deg jeg vil ha. Jeg må innse at hele meg vil ha deg, desperat. At jeg ikke har klart å beskytte meg og at konsekvensene er valg jeg aldri har villet ta. Hun sitter der med hodet på skakke, det blonde håret kiler skuldrene hennes og den lille, struttende femmåneders magen får meg til å se i veggen, ikke lytte, ikke tenke, ikke føle. Hun fyller inn skjemaer, formaliteter; datoer, telefonnumre, adresse, før og nå, men sørger for å gi meg tid, tid til å tenke, tid til å handle, tid til å sitte stille, tid til å få fortsette å være den jeg er. Uten at jeg griper sjansen. Valget ble tatt for lenge siden og jeg, jeg skal ta konsekvensen av det. Umulig skal bli mulig og jeg aner ikke hvordan det skal forklares, gjenfortelles eller overleves.

Det renner sakte ut i ingenting, takknemligheten min er ubeskrivelig. Like før jeg når bygget med de blanke glassflatene smeller det og et kraftig lyn lyser opp den svarte asfalterte korridoren mellom sterile bygninger som er forsøkt varmet opp med myke trepaneler. Regnet høljer ned mens jeg tekster en siste melding før jeg går inn i katakomben med et hjerte som banker nervøst. Sola skinner og himmelen er knallblå når jeg kommer ut. Jeg graver fram den røde, tynne boken fra veska og leser egenskrevne ord, nøytrale og fjerne, og tenker at noen har tatt hånd om meg denne gangen også. Neste gang, det skal aldri bli en nesten gang.

bortskjemt

Energien din overrasker meg hver gang. Hvor lynraskt du reagerer når du kjenner den myke rumpa mi mot den stramme magen din i søvne; på tre sekunder våkner du og er oppå meg. Du spør ikke, bare trenger dypt inn i meg og stønner svakt i halvsøvne. Når jeg streifer deg foran vinduet; du står der med en sigarett og fanger meg med en sterk arme og tar meg bakfra; alle naboene kan høre de svake lydene fra meg der jeg klamrer meg til vinduskarmen, sigaretten treffer den tynne huden i bakhodet mitt, det hveser i svidd hår men ingen av oss enser det. Når jeg løfter beinet for å omfavne deg med dem og trekke deg inntil meg ser du kjønnet mitt og før jeg rekker å tenke meg om er skjørtet oppe rundt hoftene og hodet ditt og den alvorlige munnen har funnet veien mellom beina mine.

Hver gang vet jeg at jeg kommer til å begynne med å være rasende. Fordi du er fraværende. Fordi du sier noe jeg ikke vil høre; lag mat til meg, gjør en bedre jobb i senga, jeg sier bare det som er sant, jeg tror ikke på kjærlighet mellom mann og kvinne, er du en god mor, gi meg en øl, jeg går, for seint, jeg gidder ikke være med deg nå. Hver gang er det første jeg gjør å bare nesten åpne døra for deg, vise at jeg har masse motstand i meg. Så sier jeg at du er uforskammet og at jeg er sint på deg.

Jeg vet at når du smiler og munnen din treffer min så lar jeg det være alt som betyr noe. Jeg vet at jeg ikke må være med deg, at det er noe jeg velger. At du på langt nær har den respekten jeg så gjerne så du skulle hatt. Og tenker at jeg sitter i glasshus med tanke på respekt. At du trenger meg og jeg trenger deg får lov til å overskygge begges redsel for å måtte være der for noen og gi ord og bruke vilje til å bli. At du kommer med et alvorlig blikk og legger sjela i hoftearbeidet og klarer å holde meg fast på hoftene dine når du står oppreist er alt som betyr noe. Sånt varer sjelden. Jeg føler meg bortskjemt.